25 år med kampsport

MIN KAMPSPORTHISTORIE

Møte med kampsport

Høsten 1984. Jeg befinner meg i Ringerikshallen sammen med en god kamerat. Denne kvelden er det nybegynnerinntak i den koreanske kampsporten Tae kwon-Do (tkd). Kampsport fra det fjerne Østen hadde lenge interessert meg. I likhet med mange andre på den tiden var det via video som først fanget interessen min. På den tiden var det ikke mange mulighetene når det hjalt kampsport. Riktignok drev Tolpinrud bokseklubb på et høyt plan, og en Judo klubb ble også drevet, men på noe mer beskjedent. Men det ble tkd jeg valte, fordi det var det jeg assosierte med kampsport på den tiden .Høye, raske ben teknikker, gjerne med hopp og rotasjon. Treningen var variert som kampsport trenig gjerne er, men forståelsen for alle teknikkene, mønstrene (poomse) og etikken var nok litt diffus. Mest pga. min unge alder, men også pga. noe overflatisk undervisning.

På denne tiden var kampsport relativt ukjent på Ringerike og det var et utradisjonelt valg å velge dette. Denne “ukjente” sporten ble møtt med skepsis og da spesielt fra foreldre generasjonen. Når man på den tiden valte noe annet enn fotball, og t. o. m dro til et sted der man lærte å sloss, ble det fort litt rynking på nesa blant enkelte folk. Dette var neppe noe lokalt fenomen!

Det skal være sagt at på denne tiden tiltrakk kampsport miljøet seg helt klart uønskede elementer, som kun hadde et mål for øye. Men det ble sjelden noe langt treningsopphold på disse. De falt fort av når de måtte drive med “tull” som bukking, stå på linjer og trave lokale opp og ned i latterlige stillinger man i alle fall ikke kunne brukes til å sloss i!

Master Cho Woon Sup

Etter en stund med regelmessig trening , kom Master Cho woon Sup på besøk til klubben. Cho var stormester med 7. Dan (nå 8.) og var opprinnelig fra Korea. Født i 1952 i Joen Ju (Joen Bok provinsen) Sør Korea. Cho hadde gått sin lære hos Grandmaster Lee Sung Wan.(grunnlegger av Ji Do kwan, og visepresident i KTA)

I 1976 flyttet Cho til Danmark, der han jobbet på den koreanske ambassaden . Cho trente flere klubber i Danmark, og hadde sin første Dojang (skole/lokale) -Lyngby tkd klubb. I 1986 fikk han en invitasjon til Norge og etter en del besøk bosatte han seg ikke bare i Norge, men i Hønefoss.

Med Master Cho ved roret skjøt ikke bare tkd på Ringerike fart, men også tkd på landsbasis. I løpet av noen års drift var Ringerike tkd klubb en klubb med både bredde og flere utøvere i norgestoppen. For min egen del toppet det seg med svart belte gradering, NM gull (kamp) og landslags deltakelse i landskamp mot Sverige. Med seg brakte dette mye trenig og mye tid. Etter dette gikk nok luften litt ut av meg. Jeg var på den tiden 16-17 år og lysten til å være sammen med andre utenfor treningslokalet begynte å ta litt over. I tillegg hadde mange av de som jeg hadde begynt sammen med også sluttet.

Så i løpet av 1990 trappet jeg sakte men sikkert ned, og når treningen startet den høsten var jeg ikke finne på rekkene lengre.

Det har vel først vært senere at jeg har innsett hvor heldig jeg var ved å oppleve den perioden i Rtkd som jeg gjorde. I tillegg til Master Cho husker jeg godt Yebio Fecadu og Aleandro Altier. Begge har evnen til å skape et sundt og sosialt miljø rundt seg, i og utenfor treningslokalet.

Stil bytte – Fra Koreansk til Japansk.

Nå skulle det vise seg at drakten omtrent ikke rakk å tørke, før det var fullfart igjen. Også denne gangen var det i Ringerikshallen, riktignok med en annen kamerat. (Ola Skavhaug),og nå var det Kyokushinkai Karate som skulle prøves. Nå hadde Ola drevet med Karate en god stund og vi hadde utvekslet erfaringer som gjorde med nysgjerrig på å finne ut mer.

Klubbens grunnlegger het Amar Jamadin, og var opprinnelig fra Marokko. Treningene han kjørte var knallharde ,med stor vekt på fysisk grunntrening. Amar var god til å motivere som gjorde at vi bet tennene sammen når det stod på som verst. Den harde treningen gjorde nok sitt til at det ble noe gjennomtrekk i klubben ,men en fast stamme grodde frem.

Basic/mønstrene og grunnteknikkene så jeg likhettrekk i, i forhold til hva jeg kjente fra før. Men når det kom til kamp, da befant jeg meg til tider i en helt ny verden. Det ble praktisert to typer kamp i klubben. En del med semi eller halvkontakt som tillot slag og spark mot kropp og hodet. sweeping med slag som oppfølging. Alt med kontrollerte teknikker med hensikt å score poeng, etter W.U.K.O reglene.

Den andre var tradisjonell Kyokushinkai fullkontakt. Det ble halvkontakt delen som vi trente på i starten. For meg med annen erfaring fra før ble dette en spesiell opplevelse. Jeg opplevde at jeg kunne bruke noe av det jeg hadde fra før, for så å gå på en smell med noe annet. Grunnen var helt enkelt at man var trent og vant til en måte å tenke på. Vant til å få “den” reaksjonen når man gjorde “den” teknikken. Men som sagt, her stod jeg på visse områder på bår bakke. I begynnelsen var det tungt psykisk å måtte omstille og revurdere de teknikkene jeg hadde tilegnet meg tidligere. Det jeg ikke visste da var at dette var noe som jeg kom til å oppleve gang på gang i årene fremover .Dette fordi jeg utviklet meg som person og utøver, og ikke minst fordi kampsporten også utvikler seg i takt med samfunnet. Såfremt man tillater at den utvikler seg. I begynnelsen og på midten av 90 tallet, reiste vi rundt i Norge og deltok på en del halvkontakt stevner. For min del var denne tiden fortsatt en tid for omstilling og sanking av erfaring. Og selv om det ble en del blåveiser og neseblod, dalte ikke interessen av den grunn. Kamp og konkurranseerfaring hadde jeg noe av fra før, men jeg slet fortsatt med å sette den “nye” meg og den “gamle” meg sammen. Lang avstand med bena som våpen, føltes brukbar. Men slag og slagkombinasjoner slet jeg fortsatt med. For ikke å snakke om forsvar mot slag. Men en tålmodig Amar drillet det om og om igjen, til det begynte å sette seg. Hele denne tiden ble det kjørt knallharde treninger. Fra å delta i -54kg klassen (tkd) i desember -89, befant jeg meg nå over 70kg. Dette var i -92.

Og hovedgrunnen til dette var nettopp de harde treningene. Etter hvert ble det mer og mer fokus på fullkontakt delen. Og nå skjønte vi bedre hvorfor treningene var så harde som de var. Det var rett og slett for å forbrede kroppen (og hodet) på en del hardere tak.

Fullkontakt – mer enn en konkurransestil

Tradisjonell Kyokushinkai var en tyngre og hardere stil enn hva jeg hadde erfaring med fra før. Nye teknikker dukket opp her også, og enda en ukjent avstand, som var “innfight” Nye teknikker som kom til å skille seg vesentlig ut var spark mot lårene, (lowkick) kne teknikker mot ben, kropp og hodet, hook slag og albue teknikker mot kroppen.

Gjennom fullkontakt sparring/trening fikk jeg en helt ny innstilling til dette med kamp. Isteden for å risikere å få et poeng imot seg, en ørefik eller en liten blåveis i verste fall, kunne mann nå risikere å bli truffet av teknikker som rammet og kanskje til og med tok en ut. Et viktig poeng her er at det er en del stiler som konkurrerer med såkalt fullkontakt regler, men reglene er ofte lagt opp slik at man kan plukke poeng og vinne på dette uten å behøve å treffe med vesentlig kraft. Jeg mener personlig at dette blir et noe feil bruk av begrepet “fullkontakt”. I tradisjonell Kyokushinkai (og flere stiler) får man IKKE poeng hvis motstanderen er like uberørt etter å ha blitt truffet. En annen vesentlig forskjell er treff punkt. Hvor man skal treffe på motstanderen faller kanskje naturlig, men hvilken del på kroppen man selv skal treffe med er antakeligvis det aller viktigste. Dette går rett og slett ut på å unngå å bli skadet. Når man skal utføre en teknikk med vesentlig kontakt/kraft mot et mål, må man forstå at man kan ikke treffe med hva som helst. Et klassisk eksempel er når man treffer en albue med vristen. En skade setting man ofte ser når poeng skal plukkes. Ser man på rene fullkontakt stiler så bruker man aldri vristen som treffpunk når man sparker.

Dette var også nye erfaringer for meg i begynnelsen. I tilegg angrep man nå hele kroppen, fra topp til tå. Det medførte at man ble (blir) grundig skolert i å beskytte seg, lære om kroppen, hvor den er sterk, svak osv. Når man går med full eller hard kontakt uten å polstre seg opp, og med kun susp og tannbeskytter (nå også med hjelm) så sier det seg selv at det er et egent game det dreier seg om. Dette er et punkt som jeg personlig mener faller bort i mange tilfeller/stiler. Kanskje spesielt der som den sportslige utviklingen har dratt seg i en lite ønskelig kommersiell retning. At det skal være underholdene å se på , men lite effektivt fordi det har blitt så distansert fra opprinnelsen.

Å være vant til kontakt trenig drar også med seg en betydelig faktor når man begynner å dra relasjoner til selvforsvar. Kan man trene sparring og attpå til beholde en viss realistisk struktur , da er det etter min mening to fluer i en smekk!

I 1993 kom Erik Anders Helin klubben. Erik hadde flyttet til Ringerike i forbindelse med ingeniørutdanning på Hvalsmoen militærleier. På denne tiden var Erik på landslaget i fullkontakt Karate, samt på landslaget i militær femkamp. Han var Shodan (sortbelte) og tok over som klubbleder når Amar flyttet til vestlandet med familien. Med Erik som trener ble det naturlig med en del konkurransepreget trening, nettopp fordi han til de grader var så aktiv selv. Dette var en ideell motivasjon for oss som trente på et noe lavere plan. Etter x antall runder i treningslokalet endte det til slutt opp med fullkontakt debutering i et Norges- Cup stevne i Horten. Dette var våren 1995. For å i det hele tatt ha lov til å delta var det 18års aldersgrense og man måtte i tillegg inneha 4 Kyu. Dette tilsier igjen at man har en kvalitetssikring og erfarenhet før man kan delta.

 

I første runde fikk jeg walk over, noe som ikke gjorde nervene noe bedre. Jeg ønsket meg heller å komme i gang så fort som mulig. Så endelig kom oppropet. Etter en nevøs oppvarming var det klart for de tre hittil hardeste minuttene som jeg hadde erfart kamp/konkurranse messing. Det viste seg at motstanderen min var sterkere, spesielt på kondisjonen. Han hadde også kombinasjoner som satt bedre enn mine egne. Et velplassert kne på siden av ryggen sendte meg ut av matta for en stund, men innhentingen min skjedde innen den begrensede tiden og vi fortsatte kampen ut. Jeg tapte da denne kampen fordi jeg “gav bort” ryggen min, som han scoret på. Men en god lekse i (mangel på) forsvar var det.

Neste kamp var nervene under bedre kontroll og jeg var sulten på å få vist hva jeg kunne få til. Kampen startet og vi gikk rett på sak og begynte å veksle teknikker. Etter å ha satt tre gode spark mot hans fremre ben, falt garden hans noe ned. Og når jeg satte det fjerde sparket mot hodet var det ingen armer imellom. Nå viste det seg at jeg traff for langt ut på benet, så det ble et vrist treff. Dette hang igjen fra poeng konkurransene. Hadde jeg truffet med leggen så hadde kampen være avgjort med det sparket. Etter en rask legesjekk var han klar for kamp igjen. Han kom ut med høy gard, så jeg gikk umiddelbart til angrep på bena igjen. To – tre nye treff mot hans ben, det samme benet som før og kampen var over. Benet hans ville ikke bære han lenger og han måtte hinke ut der isposene ventet. Total kamptid ble registrert til 19 sekunder. Dette var også nytt for meg. Fra tidligere var jeg vant til at kampene gikk tiden ut, men her var det altså mulighet til å avgjøre kampen fra begynnelse til slutt. Dette falt igjen på en ny faktor innen taktikk.

Etter noen flere kamper og stevnevirksomhet, var jeg så heldig å få komme inn på landslagets treningssamlinger. Kjetil Wigre og Ole Grejs var de som stod for ansvaret for laget på den tiden. To meget bra instruktører med mye rutine og gode opplegg både teknisk/fysisk og pedagogisk.

 

Klubbleder – en annerledes utfordring.

Etter endt utdanning reiste Erik Helin fra Ringerike og oppgaven som klubbleder tilfalt meg. Som klubbleder ble det mer fokus på ren klubbjobbing fremfor konkurranse. Det å opparbeide og forsterke en fast stamme i klubben og det med å jobbe med det rent fysiske, som de vanlige treningene bestod av. Av trener erfaring hadde jeg jevnlig steppet inn for Erik når han var forhindret til å komme. Og som en del av graderings systemet skal vi fra 4 Kyu. Bli innført i å holde leksjoner å ha treningsansvaret fra tid til annen. Og fordi om jeg stod som klubbleder var det masse god hjelp å få av de andre medlemmene som også hadde vært lenge i klubben. På den administrative siden var Leif Løchen god å ha. En alt mulig mann som alltid hadde tid og et godt humør som toppet det hele.

Når det kom til graderinger og hvor vi skulle hente høyere teknisk kompetanse, har det alltid vært Shihan Lars som har vist oss veien. Shihan Lars har alltid vært vår sensor i klubben og siden jeg hadde 2 Kyu. Når jeg tok over som klubbleder hadde jeg heller ingen myndighet og nok erfaring til å stå ansvarlig for noen gradering av noen slag.

Shihan Lars drev sin klubb på Lørenskog, så når det var gradering for oss kom som regel han på besøk til oss, men det hendte også etter hvert ta vi tok turen. Dette var en fin måte å komme seg litt ut av sin trygge lille hule. Lørenskog Karateklubb (LKK) med Shihan Lars i spissen har spilt en vesentlig rolle for Ringerike Karateklubb sin utvikling. Gjennom åpenhet, motivasjon og teknisk kompetanse kan man ikke unngå positiv utvikling. Dette var noe jeg personlig fikk erfare under min oppkjøring til Shodan gradering. Shihan Lars og LKK viste meg vegen og fulgte meg frem.

Graderinger – kampsportens utdanningsstruktur.

Graderinger er for de aller fleste et høydepunkt. Den bringer frem spenning og store forventninger.

Dette med graderinger er et evig diskusjonstema. Spesielt hvis det er snakk om stilarter i mellom. Har man vært litt rundt omkring å sett så vil man oppdage at det er store forskjeller. Min personlig menig er at man må finne ut hva som passer for seg selv og jobbe ut i fra det standpunktet. Det som regel ligger til grunn i diskusjonene er som jeg oppfatter det: hvor lang tid tar selve graderingen? Hvor ofte graderes det? Og hva inneholder graderingen i det tekniske og det fysiske perspektiv.

Jeg velger personlig å sammenligne graderingssystemer med en form for utdanning. Da faller det naturlig for meg å se etter faktorer som:

# Total opplæringstid. (hvis man f. eks tar fra hvitt til sort belte som et utgangspunkt, noe som er en

vanelig målestokk for mange)

# At systemet gir utøveren tid til å modnes. Så forståelsen for de lærte teknikkene er til stedet.

# At systemet ivaretar og jevnlig tester de teknikker som tidligere er lært. At man bør

testes i hva man skal kunne fra før og ikke bare fokusere på neste grad.

#At systemet utvikler trener egenskaper for alle og deretter følger opp de potensielle som har lyst og

evner til dette.

#At systemet bedømmer utøveren ut i fra dens standpunkt, og på den måten innbyr til personlig

Utvikling, både psykisk og fysisk.

#At systemet har rom for å utvikle og fornye seg,. Dette med tanke på å opprettholde et effektivt

Selvforsvar som ikke foreldes i gamle tradisjoner.

Dette er noen punkter som er vesentlig for meg men hver og en må finne noe man selv er tilfreds med.

Men jeg vil nok anbefale folk å dra litt rundt å kikke, for på den måten får man et bredere perspektiv. Noe som bidrar til større forståelse, for andre og kanskje til og med det systemet man trener fra før.

Som sagt så er det mange meninger ang. dette med graderinger. Mange system praktiserer ingen form for graderinger engang, uten at det har noen form for betydning.

Men når det nå først er et graderingssystem så mener jeg personlig at det må stilles krav til systemet. En gradering skal være en test, en prøvelse. Ikke et show for åpne dører med adgang for alle og en hver. Ikke en dag man kan få gå tidlig hjem, fordi man har jo “bare” 7-8 nye tekn. å vise frem. Med det mener jeg at det finnes systemer som man kan oppnå høye grader på veldig kort tid. Dette er ingen tjent med. Når det blir utskrevet svart belter som har startet opp å trene for 2-3år tilbake, trener 2-3 ganger i uken og har to mnd ferie i løpet av trenigsåret, er dette en begynnelse på å undergrave alle systemer hvor det klassiske gradssystemet er i bruk. Når disse igjen skal stå for undervisning og utvikling av nye utøvere igjen faller kvaliteten ytterligere, og man står igjen med et kommersielt produkt langt fra opprinnelsen og effektiviteten som det er ment for å være.

Så med mitt syn på dette med graderinger passet ( r )Kyokushinkai systemet meg godt. Jeg tenker spesielt da på de fire siste gradene frem mot svart, der man MÅ ha min. seks mnd. mellom hver grad. Og fra den siste graden og opp til svart, skal det min. være 12mnd. Med andre ord tar det altså minst tre år å erobre de fire siste gradene pluss sort belte. Og før dette har man jo seks andre grader man skal gjennomgå …

Jeg mener at man med dette systemet aldri vil “få” en høy grad, fordi man må legge ned så mye arbeid for å nå høyt. Og eventuelle “beltejegere” blir lei lenge før dem når høyt i systemet.

Dette er viktig for alle seriøse organisasjoner, uansett stil, med tanke på utvikling, ivaretakelse av det tradisjonelle og utdannelse av fremtidige trenere som skal inneha de nødvendige kvalifikasjonene.

Når et mål skal nås…

I desember 1996 graderte jeg til den 10. Graden (1. Kyu ) i Kyokushinkai. Teoretisk sett kunne jeg da tidligst gradere til neste grad som var sort, et år etter. Men det måtte også foreligge en anbefaling pluss en søknad fra min side. Nå skulle det vise seg at det kom til å drøye litt lengre enn som så.

Oppkjøringen til den graderingen startet først på forsommeren i -98. Selve datoen for svart belte

( Shodan) graderingen var i Juli -99.

Treningsmengden i denne perioden varierte fra åtte til tolv økter pr. uke. Treningen bestod av kondisjon, styrke, teknikk, koordinasjon fokusering, basic, kata (mønster ) kamp, mental trening m.m.

Som delemål hadde jeg Norges cup fullkontakt i april -99.

Et nytt element var nå å kjøre lengre økter enn hva jeg til tidligere hadde gjort. Med tanke på at Shodan graderingen ville gå for fullt i fire og kanskje fem timer. Et oppsett jeg likte å bruke på lang økter var gjerne: løping 60-90min. Kata og basic med pulsklokke for å holde samme høye puls som løpingen. Kamptrening, sparring eller runder på sekk, som regel minimum tretti runder som skulle simulere de tretti fullkontakt kampene som graderingen skulle avsluttes med.

Det var mer enn nok å trene på men allikevel visste man ikke med 100% hva som kom til å dukke opp av utfordringer, teknisk så vel som fysisk. Noe som etter min mening bare skjerper kandidaten ytterligere.

I løpet av oppkjørings perioden var det også nye ting som påvirket meg. Jeg har alltid vært aktiv og trent mye, men nå ble det mer enn mye. Dette påvirket meg sosialt, eller rettere sagt asosialt. Med så mye trening går det mye tid. Ikke bare til treningen i seg selv, men også i forhold til å hente seg inn igjen og få nok hvile, riktig mat og mye søvn. Man blir da fort litt i sin egen verden, uten så mye tid til de rundt seg. Men når man føler sterkt nok for noe og et mål skal nås..

En annen faktor som gjorde meg betenkt var vekten min. Med tanke på de tretti kampene som jeg skulle avslutte graderingen med. I Norges cupen på Lørenskog veide jeg 68,5 kg. Dette var 4mnd før graderingen. Med denne vekten antok jeg at av de tretti kampene ville jeg ganske sikkert bare møte motstandere som var vesentlig tyngre. Og det må nevnes at de som står for motstanden på disse kampene, er høy graderte som ikke graderer selv denne dagen. Det vil si at dem også er uthvilte…

Med tanke på dette fryktet jeg å bli malt i stykker, hvis jeg ikke brukte hodet riktig. Jeg visste at hvis jeg kom til å måtte ta mange treffere, og da spesielt av tyngre motstandere ville kreftene fort ta slutt. Vekten min kom jeg ikke til å gjøre noe med, så jeg fokuserte heller på hvordan jeg skulle møte denne utfordringen. For jeg var helt sikker på at jeg kunne mestre det, bare jeg fokuserte på fordelene mine, og forbedret dem. Hovedsakelig gikk dette ut på å prøve å holde seg mer eller mindre i konstant bevegelse. Dette falt igjen tilbake på et spørsmål om kondisjon. Små forflyttninger ut av motstanderen sin senterlinje, “skli” med teknikkene, vinkle meg ut fra angrep og kontre i en og samme bevegelse. Med denne måten å fighte på mente jeg å kunne stå ut, fighte smart med bevegelse uten å være defensiv.

I løpet av denne oppkjøringen fikk jeg god hjelp fra Lørenskog Karate klubb (Lkk), med Sensei ( nå Shihan) Lars i spissen. I Lkk. Trente også Gunnhild Moen frem til Shodan gradering. Gunnhild kjente jeg fra før, landslagsamlinger i fullkontakt. Det var godt å ha noen å samkjøre med som var like motivert som en selv var. I Lkk. Fikk man basic og Kata (mønster) kjøring til langt opp over ørene noe som jeg var avhengig av å få. Og husker jeg ikke helt feil så fikk vi noen runder i kamp og fysisk trening som satt langt inni margen! Og når jeg skulle kjøre hjem etter disse rundene, pustet jeg lettet ut når jeg kom til Sandvika uten kramper i bena. Det er lite artig med kramper i bena på motorveien.

Tjøme 30/6 – 4/7 1999

Sommerleiren på Tjøme -99 var altså der Shodan graderingen skulle foregå. Leiren går fra onsdag t. o. m søndag, som også er graderings dagen. Leiren består av tre treninger pr. dag på to timer.

Fra første dag blir det gjort klart for instruktørene hvem som skal opp til Dan graderinger, dette for at kandidatene skal være under lupen hele leiren, på alle treningene. Det tærer på psyken å føle at man sakte men sikkert blir tappet for krefter, men etter min mening så er det bare en del av gamet. Da vil man også enkelt se om kandidatene er godt forbredt. Skulle man ha gått å spart seg igjennom hele leiren, faller engod del av leieren bort. For meg fremstod hver eneste trening som gradering, og det tror jeg ganske sikkert hjalt alle kandidatene. Den første virkelig store testen var når “alarmen” gikk ved ca 01.00 natt til fredag. En knallhard natt trening med Kjetil Vigre som ansvarlig for denne helvete av en trening. Jeg husker spesielt at et sted i treningen da jeg skulle stramme belte mitt, oppdaget jeg at det dryppet av endene på belte. Da var drakten så gjennom våt at den ikke tok til seg mer fuktighet.

Det er for så vidt ingen unik opplevelse, men at belte og da spesielt endene som henger løst fra kroppen er mettet har jeg ikke opplevd så mange ganger..

Etter denne harde natt økta, så man nå forskjell på graderings kandidatene og de fleste av de andre leir deltakerne. Noe som var helt naturlig fordi den lange oppkjøringen kom nå mer og mer til sin rett.

Med så mye å hard trening er det som kjent veldig viktig med tanke på hva man får i seg av næring. Spesielt dette med å få i seg nok væske til en hver tid. Blir man først dehydrert så er man vikelig ute å kjører. Ikke bare går evnen til å prestere vesentlig ned, men det kan også være skadelig for kroppen. Min fordel her var at jeg hadde med god støtte fra klubben. Spesielt Trygve Bergsrud passet på dette og hang over meg som en hauk. Det stod alltid en drikkeflaske klar, en banan ferdig skrellet osv.

Så lørdag natt til søndag, var væske nivået på topp og to nattelige turer på toalettet var mer enn bare nerver.

Så var tiden inne..

Så plutselig var tiden inne. Alle kandidatene var klare til hva som måtte vente av utfordringer.

Det var søndag morgen klokka var 10.00. Graderings sensor var Shihan Antonio Pinero som er Europeisk president, samt at det norske graderings panelet bistod.

Så var tiden kommet for å bli testet i ALT man hittil hadde lært, pluss det som var nytt og dukket opp for dagen. Her ble man da kjørt og testet fra første teknikk man hadde lært seg for mange år tilbake, Alle Kata (mønster) totalt 25 stk. alle slag, blokkeringer, spark, stillinger og alt dette i et utall av kombinasjoner. Alt dette foregår i et tempo og med en intensitet som utelukker en hver form for nøling. I etter tid har jeg problemer med å huske alt som ble gjort. Jeg husker knusingene og jeg husker godt den fysiske delen men jeg husker ikke i hvilken rekkefølge ting skjedde.. armhevninger, kroppshevninger, håndsående, kne bøy, spensthopp, i flere varianter og flere typer med mageøvelser.. og gud vet hva..

Og jeg husker veldig godt når alle fighterene kom inn. Det var første gang i løpet av graderingen at jeg begynte å se en ende på det hele, selv om det var lenge igjen.. Det som stod igjen nå var de tretti kampene som er avslutningen på graderingen. De som står for motstanden på disse kampene er utøvere som ikke selv med på graderingen . Det vil si at dem er friske og raske i motsetning til de som gjennomfører graderingen… dette er kun utøvere med høy grad. Dette er blant annet fordi at dette er utøvere med meget god kontroll og ren teknikk. Dette er med tanke på for å unngå sleivtreff, skader og at de er flinke til å få frem det beste i kandidatene, fordi de har selv har vært der.

Av de tretti kampene husker jeg den første aller best. I den kampen fikk jeg så å si bare juling , så vidt jeg husker. Musklene var sure og reaksjonen var for sen. Men jeg visste at eneste måten var å bite det i seg å fighte tilbake, det var eneste måten å begrense det på for meg. For det var utenkelig å gi opp! Etter som kampene gikk falt jeg inn på det jeg hadde trent på, i bevegelse for å unngå harde treffere, kontre/bryte angrepene og prøve å angripe selv. Hvis man bare rygger i dette selskapet får man for det første mange treffere og for det andre så viser man ikke at man er villig til å fighte for seg. Det heter seg at i Kyokushinkai går man ALLTID fremover. Og for mye rygging er stryk.

Jeg hadde ingen anelse på hvilken kamp jeg befant meg i, og det spilte for så vidt ingen rolle heller. Jeg var ferdig når det var slutt. Og viljen, den er overlegen all fysisk form.

Til slutt var det endelig over. Vi stabbet rundt mens de som hadde fightet oss gratulerte oss med at vi hadde stått løpet ut. Vi visste ikke da om vi hadde bestått, men alle fikk full respekt for å ha gitt så mye av seg selv. Jeg husker stabbet meg bort til plassen der utstyret mitt lå for å få tak i drikkeflasken min. De andre gjorde det samme eller lå rett ut i lokalet for å komme seg igjen. En del ble også iset ned mens noen gikk for å være alene. Det var mange sterke følelser der da. Jeg kikket opp på klokka og registrerte sløvt at den viste 15.15! Da hadde vi altså vært i full fart i over fem timer. Og de siste 30 minuttene hadde vært fighting.

Så var det oppstilling og vi skulle få greie på om vi hadde bestått eller ikke. Jeg ville bare hjem.. Akkurat der og gav jeg blanke faen i resultatet, jeg var bare så utrolig sliten og trøtt. Jeg hørte at navnet mitt ble ropt opp og jeg gikk frem for å motta beviset for at jeg hadde bestått. Jeg ville hjem..

Men det var også flere som hadde strøket, og det så man godt på ansiktet demmes.

Jeg tror ikke jeg omtrent sa et ord på hele veien hjem og det skulle ta en god stund før det gikk opp for meg at nå skulle jeg gå tilbake til en levestil som jeg hadde hatt for ett og ett halvt år siden.

Den følelsen er vanskelig å forklare.

I etterkant av dette var jeg noe utbrent og generelt sliten. Men nå hadde jeg også en god ro over meg. Og nå var det klubb og kampsport jobbing som kom til å stå i fokus fremover, og det gjør det fortsatt. Men mitt konkurranseinstinkt sammen med min fanatiske interesse vil garantert drive meg mot nye utfordringer fremover..