NKO med gode erfaringer i EM 2018

Et solid EM ble avholdt i helgen og NKO skaffet seg gode erfaringer. Som alltid er det Øst-blokk landene som dominerer, og det er land som Bulgaria, Polen og Litauen som tar pallen. Og apropo Litauen så fikk man et aldri så lite forhold til dem – eller rettere sagt 3 av dem. Nivået var skyhøyt, og som kjent så befinner Shinkyokushin sine utøvere i den absolutte verdenstoppen, og det på kryss av organisasjoner.

Åpenvekt EM skiller seg ut når det kommet til den taktiske delen, og det vil si i fothold til å fighte inn i mot en vekt avgjørelse. Tydelig å se denne gang var også hvordan top 8 var meget bevisste på energiforbruk i innledende runder, og gjorde akkurat det de måtte for å avansere.

Jeanette Johannssen var først ut mot Kristina Kojundžić fra Kroatia. Kojundžić er betydelig større,og er for størrelsen relativt lett på foten – eller var! for her skulle det vise seg at ting hadde skjedd siden sist. Kojundžić hadde “pakket” på seg over 15 kg som da i praksis vil si rundt 30 kg i pluss. At det skulle bli en “kamp om vekta” Men når det er sagt så er det ikke slik at en bare kan løpe rundt, eller stå å ta i mot til klokka går. her skiller det seg betydelig fra f.eks British Open, som er kjent for at man kan vinne på vekt selv om man regelrett blir domminert kampen igjennom. Men her må man altså fighte i lagt større grad. Det ble gjort, og som en følge av det blir det utvekslinger av teknikker og da blir (høy) frekvens og kondisjon en sterkt faktor. Dette gagner ikke de store fighter å ligge på høy frekvens, og spesielt ikke i dette tilfelle. Ekstra runde blir gitt, og det går bare enda mer Jeanette sin veg, som ender dog i uavgjort – vinst på vekt.

Kamp nummer to var mot en av favorittene Inga Mikštaitė, Litauen. Mikštaitė er meget god, men forutsigbar. Dette gjør at man kan følge med litt og planlegge til en hvis grad. Mikštaitė er også kjent for å bli fort “grinete” om hun ikke får det som hun vil – tro det eller ei! Om man greier å holde stand i startfasen er man over en betydelig kneik, Mikštaitė prøve alltid å avslutte sine kamper fort fra starten med å rulle på sine motstandere – som også blir tilfelle her, og første rulle kommer etter 15 sekunder. Når dette ikke fungere – som i denne kampen, veklses det over til “cruise control”. “Cruise control” er Mikštaitė’s spesialitet, her ligger hun perfekt på styrke/frekvens som er av betydning selvsagt – og dette kan hun holde tilsynelatende i det uendelige. -noe som man ser spesielt i denne turneringen som byr på endel jevne kamper. Mikštaitė er også (som resten av toppen) megent god til å legge inn små bevegelser som gjør at moststander ikke får full effekt av sine teknikker, men bruker energien. Jeanette på sin side gjør det som er mulig, og det er å ta de mulighetene som byr seg, sette noen av sine teknikker i mellom og holde ut gjennom presset. Kampen går ut og Mikštaitė tar det på dommere, men bestått fra Jeanette!

I herreklassen var det også Norge vs Litauen, Bjørn Eirik Orstad vs Eventas Gužauskas. Gužauskas er et godt eksempel på en smart turneringsfighter. Han gjør akkurat det han må gjøre for å komme seg videre. Dette blir veldig tydelig blant flere av de beste under helgens EM, og det er naturlig når klassene blir så store som de er.

Orstad god i press, og jobber fremover med slag og spark – drivene. Gužauskas inntar sin defensive stil, tar av press med små vinkler, blokkere spark, eller vinkler/kneiser dem, og bruker også armene til å lede vekk press og angrep – for så å sette en og annen god teknikk på åpning. Gužauskas innehar mye av det som var tema på årets Camp Banzai (da forklart av Valeri Dimitrov og Dimitar Trampov) marginale forflytninger for å ta brodden av angrep. Selv om Orstad treffer endel, er det Litaueren som styrer. Gužauskas siste 30 sekunder er vel kjent, og her er det absolutt “Texas” og som regel, som også i dette tilfelle holder det til seier. Gužauskas vinner også sine to neste, før han taper mot sin landsmann Radvila. Selv med Orstad sitt sterke press, så er det ikke mye Gužauskas “blir” med på. Påfallende er det at innsatsen og repertoaret øker utover dagen. Sterk prestasjon fra Orstad sin side, uten tvil.

Marleen Gregussen møtte også Litauisk motstand, EM 3’er av året Erika Rukšėnaitė. Rukšėnaitė kommer i press, men det viser seg relativt fort at dette lar seg gjøre å hanskes med. Gregussen bryter den rette linjen konstant, for å redusere drivet i mot, samtiidig som vinklene er forsvarende og gir gode angrepsmuligheter. Uheldigvis treffer Gregussen med et slag for høyt, som gir tilsigelse. Kampens tarter igjen, men etter litt får Gregussen “feste” i innvendig low-kick. Dette treffer flere ganger, og Rukšėnaitė mister balansen mer enn en gang når hun blir truffet. Så blåses det igjen og tellende advarsel kommer imot Gregusson. Dette er det mer enn en som stusser litt på. Og på video i etterkat ser man at slaget treffer ikke ureglementert. Det treffer på Rukšėnaitė sin arm, som får sin egen hånd i ansiktet. Å “melke” den til advarsel er drøyt, men det er ikke så mange mnd siden hennes lagvennine ble upopulær i samme setting, og det skulle også vise seg senere den dagen i finalen for kvinner. Vel, uansett, nå var det bare full gass, og det ble det. Begge øker tempo inn i de siste 30. Så treffer Gregusson med et kne på haken, Litueren stopper snnur seg vekk, men det hele fortsetter – går ut tiden og Litauisk seier. det blir noe “grums” i denne kampen, med det bør man ikke ta med seg. Det man dog bør ta med seg er at her er man helt på høyde, og den som faktisk er nærmest å avgjøre med teknikk er norsk.

En totalsum for NKO er at nå har man fått etablert seg på et stabiltnivå (som målet har vært) det kreves at man er i kontakt med det nivå man skal konkurere på uten for lange avbrekk. Prestasjonene i dette EM er svært gode. Man må også fremheve at nivået og antallet i EM er meget sterkt, og det er i stor kontrast til flere andre tilfeller hvor man ser EM med 3-5 utøver i hver klasse – altså langt bort i mot en medalje-garranti. Dette er ikke bare unødvenig og trist, men det tar også glansen av EM medaljer av denne typen som ble tatt denne helgen. Også på dommersiden var det gode prestasjoner, og her må man holde eg “varm i trøya” om man skal beholde sin lisens. Det rent praktiske man får igjen er at man har dommere på et svært godt internajonalt nivå, som igjen kan støtte utøvere og rettlede dem på trening. Og for ikke å holde alle oppdatert på regelverk. Å dømme krever like mye kontinuitet som med det å fighte! Å dømme en gang i året eller så gir deg like stor sikkerhet som det å gå en kamp i året eller så – man må trene og testes på dette. Nils Dybsland og Bo Vidar Larsen var NKO sin ivrige “blåskjorter” denne gangen.

NKO Norge høster igjen gode erfaringer, og vokser i takt med WKO.